Anmeldelse: Styx: Shards of Darkness — Nesten en mester

Styx: Shards of Darkness er et snikende actionspill fra Cyanide Studios og oppfølgeren til Styx: Master of Shadows fra 2014. For de som ikke er kjent med teamet, utvikler de for tiden det fantastiske Call of Cthulhu og andre skumle prosjekter. Fra min tid med Styx: Shards of Darkness er det tydelig at oppfølgeren retter opp de narrative og tekniske mangler ved originalen. Handlingen følger den illeluktende titulære karakteren mens han prøver å stjele et kraftig septer for en skurkaktig organisasjon.

[shunno-quote]Environments in Styx: Shards of Darkness er vidstrakte[/shunno-quote]

Som med enhver plan laget av en utslett nisse, går det veldig galt, og resten av Styx sin reise ender opp med å bli et ganske grunnleggende eventyr. Fortellingen brukes bare som en kanal for å hoppe mellom spillets et halvt dusin steder. Selv om plasseringene er nydelige, kunne spillet ha brukt et sterkere plot.

Miljøene i Styx: Shards of Darkness er vidstrakte – så vel som fantastiske for budsjettet – med mange måter å nå målet ditt. Det ligner på Hitman i den forstand. Selv om spillet kan virke enkelt til å begynne med på grunn av tilsynelatende grunnleggende fiender, blir det stadig vanskeligere på grunn av kompleksiteten til nivåene og posisjonene til motstanderne.

Fiendens variasjon er også veldig imponerende. Det er mennesker som primært jobber med syn og blinde insekter kalt Roachers som sporer deg med lyd. Vesener som dverger kan til og med lukte nisser! Spillets nivådesign introduserer kombinasjoner av visse fiendetyper for å holde deg på tærne til enhver tid. Det er her Styx: Shards of Darkness utvilsomt er på sitt beste.

[shunno-quote]Styx: Shards of Darkness er designet for å oppmuntre til flere gjennomspillinger[/shunno-quote]

Karakteren til Styx må være det mest underholdende aspektet av spillet. Den kloke nissen virker først som han kommer til å gå deg på nervene, men vokser til slutt på deg. Det er en forfriskende forandring å se et spill bryte den fjerde veggen, spesielt et fantasyspill fordi det er så sjeldent. Styx: Shards of Darkness tar ikke seg selv så høytidelig, og det er derfor det fungerer.

Det er mange verktøy til din disposisjon for å overvinne enhver utfordring. Styx har krefter som usynlighet, evnen til å klone seg selv, og kan til og med lage en rekke dødelige gjenstander. Bortsett fra det, lagres spillet automatisk med noen sekunders mellomrom, slik at du aldri føler at du har mistet mye fremgang selv om du dør ofte. Styx: Shards of Darkness er designet for å oppmuntre til flere gjennomspillinger på grunn av de forskjellige måtene spillere kan nå et mål på og verktøyene i arsenalet deres.

Det er ikke bare fersken og krem. Stemmeskuespill er langt unna kvaliteten på spillets grafiske eiendeler. Spesielt stemmeskuespillet fra menneskelige karakterer lider av ekstremt forkrøplet levering. Andre stemmeskuespillere er farbare, men ingen lever opp til kvaliteten på det visuelle. Dette virker som en ganske betydelig forglemmelse fra utviklingsteamet. Stemmeskuespill bidrar til fordypning, men hver gang en karakter åpner munnen i Styx: Shards of Darkness, tar det deg ut av opplevelsen og du føler at du er i en innledende dramatime.

[shunno-quote]Kampen er klønete, så hvis du blir sett er det bare å løpe unna[/shunno-quote]

Et annet område hvor spillet halter er kamp. Andre titler i stealth-sjangeren er klar over forbeholdene når det kommer til ren stealth-spilling. Styx er ikke en mester i å kjempe, han er en mester i skygger, og det blir tydelig hver gang du blir oppdaget av en fiende. I motsetning til si Hitman, gir Styx deg egentlig ingen grunn til å kjempe tilbake. Kampen er klønete og uraffinert, så hvis du blir sett, er det bare å løpe vekk, ikke prøv å parere, ellers blir du drept på et blunk.

Mens Styx: Shards of Darkness er et skritt over forgjengeren, er det fortsatt ikke den perfekte fantasy-stealth-opplevelsen alle håpet på. Spillet utstråler karakter og sjarm, så det er dets frelsende nåde. Med litt mer polsk å bekjempe og bedre stemmeskuespill, kunne det vært et virkelig eksemplarisk spill i sjangeren. Dessverre, i sin nåværende tilstand, er det mer som en fet fotnote.