Anmeldelse: One Piece World Seeker er alt jeg kunne ønsket meg fra et åpent animespill

Anmeldt på Xbox One.

Jeg skal være helt ærlig: Jeg vet ingenting om One Piece. Glidelås. Zilch. Nada. Min fullstendige mangel på kunnskap om emnet gjorde det derfor til en fullstendig overraskelse da redaktøren min ba meg anmelde One Piece: World Seeker, men jeg regnet med at jeg bare ville rulle med det og se hvor det ble av.

Det viser seg at å rulle med det var en god idé. One Piece: World Seeker er ekstremt imøtekommende for spillere som ikke vet noe om One Piece. Den gir deg ikke baby, noe som betyr at veteraner fra serien ikke vil føle seg forkledd eller nedlatende til, men den fremmer heller ikke nykommere. For eksempel vet jeg ikke hvilke havprismesteinkuler egentlig er, men spillet forteller meg at de vil skade Luffy mer og at jeg bør være på vakt.

Du blir kastet inn i One Piece: World Seeker i den dype enden – eller, mer nøyaktig, av et gigantisk flytende fengsel og ut i havet – og det er opp til Luffy å samle de savnede vennene sine og hjelpe folk på veien.

Det viser seg at en stor del av Luffys personlighet er å hjelpe folk på en hvilken som helst måte, selv om det innebærer drap eller lett lemlesting underveis. Det at han kan gjøre om lemmene til gummi hjelper definitivt. Luffy er definitivt en kaotisk god type fyr som er flott, fordi dette er et kaotisk bra slags spill. Det er et åpent verdensspill med en haug med herlig rare karakterer. Det er et håndverkssystem, det er ferdighetstrær, det er mange sideoppdrag. Alt sammen er det en helvetes tid.

La oss starte på toppen: kampen. Kampsystemet i One Piece: World Seeker er ganske enkelt, med både nærkamp- og avstandsangrep tilgjengelig for Luffy. Du kan også få tilgang til forskjellige typer 'haki' som, som jeg har blitt informert om, er tro mot kildematerialet. Én haki gjør deg raskere, én haki får deg til å slå hardere. Du kan bruke ferdighetstreet til å oppgradere kampferdighetene dine, utforske ferdighetene og andre generelle ferdigheter som du vil. Hvis du slår godt nok, låser du opp et kombinasjonstrekk. Du kan oppgradere disse trekkene og låse opp nye. Det hele er veldig enkelt.

Jeg spilte først spillet på nybegynnerens vanskelighetsgrad, noe som betyr at kampen var lettere og det var et større fokus på historien. Kampen var avgjort lett, selv for en forferdelig jagerfly som meg, så jeg byttet det opp. Jeg var fortsatt flink til å kjempe til alt over middels vanskelighetsgrad, men hvis du er en veteran på denne typen ting, vil du sannsynligvis like utfordringen du får.

Neste opp: historien. Historien som ble presentert for meg var en om vennskap, lojalitet og å slå folk i hodet i navnet på slike ting. Helt ærlig, å gå inn i spillet uten å vite noe om One Piece kan faktisk være en stor fordel for nye spillere, siden det legger til et nytt lag med mystikk, intriger og spenning til historien. Spillet ba meg gå og redde vennen min Franky og jeg dykket rett inn, spente på å møte hvem denne personen skulle vise seg å være. Jeg prøvde å gjette hvem vennene mine var basert på åpningsfilmen, og hadde jeg rett i å gjette hvem Franky var? Nei! Men jeg hadde det gøy uansett!

For de som er kjent med de indre manipulasjonene til One Piece, kan jeg forestille meg at historien vil presentere en spennende ny versjon av Luffy og cos eventyr. For de ukjente er det en morsom (og åpen!) verden å engasjere seg i, selv om du til tider ikke er så sikker på hva som skjer. I utgangspunktet appellerer det til alle.

Min favoritt ting med at spillet er åpen verden var den fullstendige mangelen på lastetider. Med mindre jeg reiste fort, la jeg aldri merke til noen lasteskjermer eller etterslep, selv når jeg kjørte rundt på kartet med hundre miles i timen. Visst, kartet var litt likt mange steder, for når du først har sett én gressflekk, har du sett dem alle, men hver by og sted av interesse hadde sin egen lille sjarm.

Så der er jeg, i denne store åpne verden uten anelse om hva jeg gjør, og jeg har tiden i livet mitt. Jeg har stappet Luffy i en tønne fordi det virket som den fasjonable tingen å gjøre. Det viser seg at fat er en fin måte å snike seg inn på fiender (en taktikk som kanskje burde vært åpenbar), men de gir meg ikke beskjed om det før litt senere i spillet.

En av de beste funksjonene til One Piece: World Seeker (du vet, bortsett fra hver eneste funksjon i spillet) er at den lar deg lære i ditt eget tempo. Du vil nå poeng nå og da der spillet gir deg en liten opplæring eller noen tips, men du har tilgang til nesten alle Luffys evner fra begynnelsen. Det er bare opp til deg om du jobber med dem selv eller jobber med spillets flyt.

En annen av de beste funksjonene i spillet er grafikken. Mens Luffy, vennene hans og fiendene hans er cel-shaded, og passer inn i deres manga-opprinnelse, har bakgrunnene og miljøene et mye mer realistisk preg på dem.

Spillets brukergrensesnitt er lagt ut på en intuitiv måte og menyene i spillet er enkle å navigere. Den eneste feilen brukergrensesnittet har er at noen ganger, for sideoppdrag, blir du bedt om å hente X mengde Y-objekt. Menyene i spillet lar deg ikke vite hva eller hvor mye du er ment å hente, så jeg endte opp med å ta notater på telefonen min eller bare synge «TRE SMÅ BLOMSTER» gjentatte ganger før jeg hadde fullført oppdraget.

One Piece: World Seekers eneste store feil er at den pleier å bli litt fetch-quest-grindy i deler. På den lyse siden kan Luffy sprinte som den beste profesjonelle idrettsutøveren som går på steroider, og du burde ha låst opp rask reise når spillet begynner å føles slik. Det er det. Jeg kan ikke finne noen annen feil med dette spillet, bortsett fra kanskje hvordan jeg tok opp kontrolleren og plutselig var det 7 timer senere, og jeg glemte nesten å legge kjæledyrkyllingene mine fordi jeg var så oppslukt av spillet.

Så for å oppsummere: Vet jeg hva jeg gjør? Nei! Har jeg den beste tiden å gjøre det? Ja! Bør du få One Piece: World Seeker? Ja! Hva om du ikke liker spill i åpen verden? Vel, det virker som et problem for deg. Du bør gjøre deg selv en tjeneste og få dette spillet. Den koster bare $59.95 og er ute nå.