Anmeldelse: Layers of Fear 2 er en god oppfølger, men ikke helt skipsmessig

Spilt på: PlayStation 4

Det er ild, og det er vann. Skipet synker. Korridorer skjeve, jeg tar meg gjennom skipet. Noe beveger seg i det fjerne. Det smeller i det fjerne – fra høyre, eller er det venstre? Panikk overskygger sinnet mitt og røyk skjuler synet mitt. Jeg finner en dør. Jeg går inn i et rom.

Jeg våkner på et rom.

En stemme forteller meg at det ikke er tid til å sove. Rommet føles som noen andres hjem. Jeg åpner en dør. Jeg befinner meg i en korridor. Det er mange korridorer på skipet. Ingen av dem er like, bortsett fra når de er det.

Det er ingen røyk, ingen brann. Alt er på rett plass. Jeg går nedover korridoren. En dør klikker. Jeg åpner døren. Jeg går inn i et rom.

Rommet er rotete. En filmprojektor snurrer stille og venter på at operatøren skal komme tilbake. Jeg setter inn en snelle. Bilder flimrer over skjermen, en stemme informerer meg om hendelser som utspiller seg, eller som kanskje allerede har utspilt seg. Jeg drar samme vei som jeg kom. Jeg går inn i et rom.

Det er ikke samme rom. Det er aldri det samme rommet. (Bortsett fra når det er det.)

Noe flimrer i det fjerne. Et lys? En person? Jeg går den veien. En dør klikker og låser seg opp. Jeg tar opp et håndspeil og det sprekker voldsomt i hendene mine. En person, både hviskende og skrikende, spør om jeg har sovet godt. Jeg satte ned speilet igjen. Jeg går inn i et godt opplyst atrium. En dør klikker. Jeg går inn i et rom.

Det er aldri samme rom. Rommet er rotete. Jeg går frem og en vase faller ned og knuses øyeblikkelig. Halvfløyede bilder er spredt rundt. Et notat understreker hvordan skuespillere forandrer seg, forvandles til noe de ikke er. Jeg lurer på hvem jeg er og hvilken rolle jeg skal spille.

Noen ganger får jeg et glimt av min egen skygge og hopper uforvarende. Noen ganger har jeg ingen skygge i det hele tatt. Noen ganger hører jeg hvisking av lange tapte samtaler.

Jeg tar meg opp på dekk. Det er ingen rundt, og det er ingenting for miles. Jeg la merke til at skipet het Icarus.

«Kanskje vi begge er beslektede ånder,» tenkte jeg skjevt. "For vi har fløyet for nær solen."

Jeg kommer tilbake under dekk. En dør går opp. Når jeg nærmer meg, slår den seg selv. Jeg vri indignert opp døren og smeller den igjen, dobbelt så hardt, for å la det paranormale tilsynekomsten som hjemsøker meg vite at jeg ikke er til å rote med.

Følelsen av evig spenning brytes imidlertid grusomt med en stygg retur til virkeligheten. Jeg kommer over en ødelagt og deformert mannequin, som lett kunne gått for Slendermans fetter. Det begynner å jage meg. Jeg føler meg som om jeg har blitt vred av en døs.

"Nei." sa jeg og satte spillet på pause og la fra seg kontrolleren. "Nei takk. Ikke i dag."

Deretter brukte jeg 10 minutter på å stirre ut soveromsvinduet mitt og beundre det solfylte utendørs.

Problemet med Layers of Fear 2 er at den prøver å overkompensere for ting den ikke trenger. De første timene av spillet drypper absolutt av vakkert komponert skrekk – små øyeblikk som bygger seg opp og presser deg til å bli stadig mer paranoid. Selv om det ikke er noen håndgripelige trusler som dveler rundt, kan du ikke unngå å føle deg hjelpeløs, jaget, truet. Du blir rygget inn i et hjørne i stadig endring uten noe trygt sted å snakke om.

Spillet fortsetter deretter med å ødelegge sin egen følelse av fare ved å legge til noe fysisk. Etter min mening tilførte jaktsekvensene ingenting bortsett fra en følelse av frustrasjon. Etter å ha møtt den første, føltes ikke spillet like desperat som det gjorde før. Jeg innså at jeg ikke kunne bli skadet med mindre det var i hånden av Slendermans tvilsomme slektning. Jaktsekvensene begynte å miste følelsen av skrekk også – det eneste jeg egentlig måtte frykte var å spille dem om til jeg endelig fikk det riktig.

Resten av spillet føltes som om jeg vekslet mellom en rolig spasertur gjennom et falskt hjemsøkt skip og å prøve å ikke bli revet i stykker. Det var en gåsimulator i fåreklær. Den skurrende kontrasten mellom de to dempet opplevelsen min dypt. Spenningen ble knust. Mens spillet prøvde å gjenopprette atmosfæren det hadde laget så nøye de første timene av spillet, var det nesten tapt. Det var et stikksag hvor halve delene manglet.

Bortsett fra det faktum at Layers of Fear 2 saboterer sin egen handling ved å stole for mye på billige jumpscares, er spillet fortsatt en verdig etterfølger til Layers of Fear. Premisset er litt mer der ute – i denne er du en suksessfull skuespiller som påtar seg en rolle i en film som produseres ombord på et cruiseskip, i stedet for en artist som sliter – men det er fortsatt et interessant og avslappende plot.

Spillet bruker binaural lyd, noe som betyr at det nytes best med hodetelefoner på. Innsatsen som legges ned i lydproduksjonen er, for å være ærlig, fantastisk. Alt kommer mot deg fra alle vinkler, og til tross for at du teknisk sett er i stand til å finne nøyaktig hvor den merkelige lyden kommer fra, kan du på en eller annen måte ikke sette fingeren på den.

Grafikken konkurrerer med og kompletterer lyden med hvor oppslukende den er. Jeg spilte med FPS satt til "no limit" og la bare merke til stamming to ganger under hele gjennomspillingen. Alt virker så ekte, som om du faktisk vandrer blindt gjennom et synkende skip, og prøver å sette sammen hvem du er og hva som skjer.

Jeg følte at jeg kunne nå gjennom skjermen og kjøre fingrene mine gjennom vannpyttene på skjermen. Å si at det er vakkert vil være et underdrivelse. Det er bare synd at plottet føltes som om det måtte stole så sterkt på jagesekvenser for å gi spillerne følelsen av å hele tiden være på kanten.

Konklusjonen er som følger: Hvis du er en masochist som liker spenningen ved å være på mottakersiden av jakten, er dette spillet utmerket for deg. Men hvis du er en person som leter etter en oppslukende narrativ opplevelse som lar deg utforske uten å hele tiden måtte se på ryggen din av frykt for å få ryggraden fjernet for tidlig, spill de første Layers of Fear i stedet.

Layers of Fear 2 kommer ut 28. mai for PC, PlayStation 4 og Xbox One.