Anmeldelse: Just Cause 4 tilbyr den beste sandkasseopplevelsen denne generasjonen

Anmeldt på Xbox One X

Å bli satt tilbake i skoene til Just Cause-hovedperson Rico Rodriguez føles som et hjem for meg. Det store antallet timer jeg har brukt på å kjempe og hoppe i fallskjerm gjennom de mange biomene i seriens andre spill og vingepasset meg rundt i det vertikale Medici-paradiset i det tredje, gjorde at det var bemerkelsesverdig enkelt å flytte til Just Cause 4.

På samme måte som et nytt tilbygg i et hus du har bodd i hele livet ditt, klarer Just Cause 4 å beholde de grunnleggende prinsippene i det som gjør Just Cause til den eksplosive, høyoktanrike, actionfylte storfilmen den er. Just Cause 4 er selve definisjonen av serien – en vakker og strålende fysikklekeplass som klarer å forbli kongen av sandkassespill. Det tar litt tid å venne seg til, akkurat som å lære å unngå et nytt hjørne i gangen, men når du først gjør det, vil du sette pris på de nye tilleggene.

Kanskje det er til skade at Avalanches-serien i sin fjerde oppføring fortsatt ikke har klart å gjenvinne den perfekte stormen de hadde med utgivelsen av den andre delen, men det betyr ikke at det som er her ikke har blitt enormt forbedret i forhold til det som har kommet før . Det er ikke det at Just Cause 2 er et perfekt eksemplar, det er at Just Cause 3 og 4 bare ikke føles like bemerkelsesverdige i dag som det andre spillet gjorde da det ble utgitt. Nostalgien kan ta overhånd, men når jeg går tilbake for å spille det andre spillet får jeg en følelse av ren begeistring hele veien. JC4 klarer å fange denne følelsen, men bare akkurat.

Denne gangen er Rico Rodriguez på sitt eget oppdrag, omtrent som i tre. Etter å ha oppdaget at hans avdøde far jobbet med en milits kjent som The Black Hand, reiser Rico hele veien til det fiktive landet Solis, et land utsatt for ekstreme værforhold som snøstormer, tordenvær, tornadoer og mer.

Fokus på ekstremvær er et smart valg, spesielt med tanke på seriens bevegelse mot full spillerfrihet i form av spillets utrolig hyggelige wingsuit. I motsetning til før, er det lite barrierer som kan stoppe deg fra å se alt spillet har å tilby. De er lett farbare hvis du vet hva du skal gjøre, men fly som passer med vinger eller flyr i nærheten av noen av disse naturkreftene kan føre til dødelige utfall.

Etter ankomsten av hovedpersonen vår, går Solis raskt inn i en storstilt borgerkrig. (Jeg sier ikke at det er Ricos feil... men det er definitivt 100% Ricos feil.) Når du fullfører oppdrag vil du kunne presse frontlinjen, utvide territoriet ditt og gi deg mer trygg plass. Ellers, akkurat som å gå inn i områder med ekstremvær, vil du risikere å bli truffet av luftvernmissiler og andre våpen. De er lett å unngå, selv når de hopper i fallskjerm rett gjennom hjertet av fiendens område, men så er Rico egentlig en superhelt på dette tidspunktet.

Utenom at spillets overordnede struktur endrer seg litt nok til å føles frisk, ser Just Cause 4 noen meningsfulle tillegg i alle andre aspekter av designet. AI er smartere, animasjoner er jevnere, våpenspillet føles strammere og ytelsen er store over det tredje spillet – alt er forbedret.

Mest imponerende av alt er den vanvittige justeringen Avalanche har gjort på Ricos kjernebevegelser. Selv om boostere og lignende var tilgjengelige å tukle med forrige gang, drar de nå nytte av ytterligere tilpasning som lar deg virkelig skru med verden. Ved å feste boostere og ballonger med individuelle innstillinger og triggere kan du rote rundt på noen av de sprøeste måtene som er mulig. Du kan lage en flygende bil som faktisk er kontrollerbar, du kan kjøre en eksplosiv kule gjennom en by, gjøre en gassflaske om til en rakett – mulighetene er uendelige.

Da er det synd at Just Cause 4 fortsatt har de samme problemene som vi har klaget på med hvert spill i denne franchisen. Fortellingen klarer aldri å føles engasjerende, spesielt ikke engasjerende nok til å dra deg vekk fra moroa du lager selv, og hovedoppdragene er ikke på langt nær så underholdende som dine egne å tulle rundt.

Kjøretøyer lider av den samme mangelen på engasjement til tross for deres tilsynelatende overhaling i kontroll og formål. Selv om det er grunner til å bruke kjøretøy – mange oppdrag krever at du kjører steder i stedet for å bruke vinge – føles de verre å kontrollere enn de noen gang har hatt i et Just Cause-spill. Biler mangler vekt – det er en generell følelse av slimete til hver lille sving som ikke engang det originale spillet hadde. Det er en stor skuffelse.

Just Cause 4 kommer tilbake som kongen av sandkasser i åpen verden. Selv med sine tap, er det svært få spill som føles så morsomme å spille som dette. Den er latterlig, sinnssyk, gal, og det er det Just Cause 3 burde vært. Oppdragsstrukturen og kjøretøyene forblir fortsatt bemerkelsesverdig upolert og bare to spill på fra seriens kronjuvel, men det er tilgivelig nok når du lærer å lage din egen moro.

Kort sagt, Just Cause 4 er fortsatt en mental opplevelse som er like morsom som den noen gang har vært – den går bare ikke som en lysbildefremvisning denne gangen. Det er den typen spill jeg mener alle burde eie; du vil alltid trenge det spillet du kan sette på for å lufte med enestående ødeleggelse og kreativitet. Den er genial, og jeg elsker denne nesten like mye som jeg elsker Just Cause 2. Nesten.